onsdag 27. februar 2008

Runaway Love - Ludacris ft Mary J Blige

Når jeg ser musikkvideoen til Runaway Love sitter jeg igjen med et sterkt inntrykk. Er dette virkelig en realitet i unge jenters liv? Sangen har en dyp mening, det er jeg ikke i tvil om. Men jeg tror lyttere kan oppfatte sangen ulikt og sitte igjen med ulike inntrykk og tanker etter å ha sett musikkvideoen. Jeg skal først se litt på hvordan videoen ser ut gjennom et objektivt perspektiv og deretter dele litt av den subjektive synsvinkelen. Det er lettere å forstå sangen og teksten dersom du ser den foran deg. Derfor har jeg lenket den opp her.

Videoen starter med en introduksjon. Det blir gitt informasjon om hvem som synger sangen og hva den heter. Deretter ser du sangerne begynner å synge og det blir lagt fram noen raske klipp med bilder av unge jenter som er savnet. Så får vi se noen jenter som ser leie seg ut. En av jentene springer og det er nå vi går over på hoveddelen av teksten.

Hoveddelen handler om tre jenter som rømmer hjemmefra. De bor under forferdelige omstendigheter med foreldre som ikke bryr seg og som ikke hører på hva døtrene deres har å si. De blir rammet av foreldre som går på dop eller alkohol. Stefedre og nye fremmede å forholde seg til. Den ene jenta opplever at bestevenninna, som er den eneste hun betror seg til, blir skutt. Hun sier ingenting til lærere eller andre rundt henne. En av de andre jentene Ludacris synger om blir gravid i en alder av 11 år. Ettersom magen vokser pga at hun ikke har råd til å betale abort, oppdager foreldrene det. De blir veldig sinte og tilgir ikke hennes gjerning.

Så kommer avslutningen. Etter at alle jentene har rømt får vi se en stor forsamling med jenter. Det er en ”sarmoni” som er rettet mot jenters situasjon og hvor vanskelig det kan være å være en jente dersom ting som dette skjer.

Filmingen i filmen er veldig bra. Man følger tydelig jentenes situasjon og historie. Det blir brukt dystre, mørke fager og det ligger noe ”tungt” over hele filmen. Lyset er litt mørkt og skyggene blir tydelige. Klippene går kronologisk i samspill med teksten og har av og til noen annerledes utsnitt som gir musikkvideoen litt ”farge”.

Hvorfor har Ludacris og Mary J Blige valgt å synge denne sangen og lage denne musikkvideoen? Hva vil de egentlig med den?

Jeg tror at alle de tre jentene har et håp om kjærlighet og omsorg. De løper fra elendighetene i håp om å finne noe bedre. Jeg synes det er forferdelig å se hvordan disse jentene blir behandlet. Jeg synes det er helt uhørt. ”Sermonien” på slutten av sangen er bindende og skaper et felles håp mellom flere jenter som opplever det samme.

Til slutt vil jeg bare si at jeg synes det er svært bra at sangere synger sanger som dette. Sanger med en dypere mening og betydning.

tirsdag 5. februar 2008

Et dukkehjem - fra tekst til tegneserie


I det siste har vi jobbet med medieadopsjon på skolen. Vi har sett på deler av manuset til et dukkehjem og tegneseireversjonen (første del og andre del) av samme episode. Når vi går fra en type tekst formidling til en annen er det ofte deler av teksten som detter vekk, eller at nytt blir lagt til. Det ser vi tydelig i denne sammenhengen.

Spesielt fra manus til tegneserie er at enn del av teksten blir byttet ut med bilder. Det er samspill mellom bilde og tekst som resulterer i at vi ikke trenger si "alt". Dersom vi ser på manuset i forhold til tegneserien, ser vi at alt det Torvald sier i første replikk er sløyfet fra tegneserien.

Ellers er språket i tegneserien mer modernisert og setningene er kortere. I manuset står det ”Klokken er ennu ikke så mange. Sett deg her, Torvald; vi to har meget å tale sammen.”, mens i tegneserien står det bare: ”Sett deg! Vi har mye å snakke om…” . Dette viser en stor forskjell på hvordan språket er kortet og modernisert.

Teksten er mer kompleks. Det vil si at den har mer nyanser i ord og handling. Vi må danne et eget bilde av personene og omgivelsene deres når vi leser teksten, i motsetning til om vi leser tegneserien. Men vil det si at vi ikke får med oss selve handlingen og går glipp av detaljene?

Noen detaljer går vi jo glipp av, men det har ikke så stor betydning. Vi er nemlig lært opp til, og kommer fra en kultur, der vi er lært til å forstå i sammenheng. Derfor trenger vi ikke bilder fra hvert eneste sekund historien pågår. Men det er allikevel viktig å ikke ta med for få inntrykk i form av bilde eller tekst.

Bevegelsen i historien om Nora og Torvald er den samme i tegneserien som i manuset. Vi følger den samme strukturen og handlingen. Og selv om tegneserieversjonen er kortere og mer modernisert bærer den ennå preg av en slags "gammaldags høflighet". Noe som jeg synes gjør tegneserien kjedelig og lite attraktiv.

Til slutt vil jeg bare nevne noen diskurser i tegneserie:

  • Fargenyanser skaper dybde og en følelse av det flerdimensjonale
  • Forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn
  • Realistisk – stilisert
  • ”serieskaperen styrer det utsnittet av historien som vi ser”
  • størrelsen på bildene